Arctic Lyrics Story # 1 - av Gro Kaasen

Storslett 28.01.22

Om skrivinga mi, min poetikk

«du er en ung mann

jeg er et barn

vil trykke munnen mot svarte prikker»

Disse ordene, henta fra et lengre dikt som ikke er utgitt, har jeg hatt i tankene siden jeg var barn. Vi var samla i et hus og satt rundt båra til en slektning. Det var ei lita stue og mye folk, sitteplassene var plassert i forhold til kista.

Jeg satt på en pinnestol og så ned, da jeg løfta hodet så jeg rett mot nakken og bakhodet hans. Han så rett fram, huden på halsen var hvit og gjennomsiktig. Ryggen rista for hver gang han pusta ut, men hodet og nakken bevegde seg ikke. Han hadde dress og hvitskjorte på seg. Dressjakken var for stor, men skjorta var knapp, den satt stramt rundt halsen. Han slapp hodet fram og den barberte nakken med de svarte hårrøttene/prikkene kom til syne for meg.

Jeg hadde ingen tanker om den døde slektningen i kista og pusta «forsiktig» for ikke å forstyrre de andre som hadde sorg og gråt. Men det gikk greit, jeg så at det var forskjellige måter å reagere på. Jeg følte meg trygg og glad og merka samtidig noe pussig. Jeg blei varm i hodet og magen for hver gang jeg løfta blikket og studerte de svarte prikkene. «Men hva skjer med kroppen min, hvorfor skjer det, kan noen se noe på meg?» Men nei, heldigvis, det var bare meg, det var mitt. Jeg kan huske at jeg var stolt over kroppen min og over tankene mine. Jeg var til og med stolt over at jeg kunne være så varm og god i hodet og magen uten at noen andre kunne vite om det.

Mine tre, nå voksne jenter, var ungdommer da jeg først oppdaga at tankene mine ble til dikt om jeg skreiv ned noe. Skrivinga ga meg både ro og spenning og jeg kunne de fleste diktene min utenat. Jeg tenkte og tenkte på plassering av ord, på klangen av ord, på rytmen, på innholdet, alt mens jeg gjorde annet arbeid hjemme. Timene kunne gå uten at jeg ante noe om det. Det som i realiteten var tre timer kunne jeg oppleve som 20 min. Her er to dikt fra denne kreative perioden som nok varte ca to, tre år.

«å ja, vinden viser forståelse

gnir punktet mellom skulderbladene

(det som er godt for deg er godt for meg)

diktene smyger seg rundt

jeg har ører overalt

og et øye i hver salte dråpe

(var Picasso lykkelig?)

men kommer aldri tilbake til samme sted»

Her skriver jeg hvordan jeg har det, rett og slett hvordan jeg tenker. Det neste diktet er publisert i egen diktsamling «Louise er et håndledd», gitt ut på Arktisk Forlag.

Jeg var opptatt av å dagdrømme. Jeg opplevde dagdrømmer som konstruktive drømmer, konstruktive i forhold til å sørge for at jeg hadde det bra mentalt. Jeg fant ut at jeg kunne skrive ned litt av den indre tekstflyten for å se om det blei interessant å lese. I denne perioden drev jeg med isbading i virkeligheten og brukte temaet i teksten. Av og til blei tekstene fine. På den måten kom dette diktet til, og også et annet som har samme form og stil.

forresten

det ligger en hest på stranda, en død hest med leire i

kjeften, men jeg er ikke redd, jeg svømmer i havet, vannet

er kaldt, jeg må snu etter tretti brystsvømmetak, jeg tar

badedrakten av, det er visst på grunn av det kalde vannet

at jeg er så varm, jeg vil kysse kjæresten min på munnen,

jeg skal spise ute sammen med noen venninner, jeg vil

fortelle om leira inne i munnen til hesten, sier du at hesten

er en elg som har gått gjennom isen i vinter, ja det kan

godt hende det, jeg synes ikke at det forandrer historien

særlig mye, den dundra en flodhest ut av skogen da jeg

hadde fått på meg klærne, den så meg inn i øynene idet

den passerte, nesten som et menneske

Jeg har aldri hatt noen opplevelse av å ønske at lesere må bekrefte mine dikt, gi meg ros, eller si at jeg er flink på noe vis. En annen sak er at jeg liker at tekstene blir lest, selvsagt. Jeg opplever tekstene mine som gaver som jeg mottar. De beste diktene mine liker jeg så godt at jeg av og til leser dem for å få lese noe som jeg liker skikkelig godt. Det siste diktet jeg sender inn ble skrevet for ikke så alt for lenge siden. Jeg har hatt motgang og sorg, og funnet tilbake til meg selv gjennom så skrive litt, mange ganger har jeg gjort det, mer her er teksten:

da jeg har mista evnen

til å gi opp, skriver jeg fortsatt

stående, en potent eggeplomme

oppå en rød biff