Arctic Lyrics Story # 1 av Unni Elisabeth Huru
DE HEMMELIGE ORDENE
Mitt første dikt?
Det ble aldri skrevet noe sted
Jeg må ha vært liten
Jeg ville nå de andre
---
Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden. Det er så mye å holde orden på. Så mye en vi si.
Skrivingen er meg.
Jeg skriver for å tenke, jeg skriver det jeg tenker. Jeg formidler videre det andre har sagt, tenkt og gjort. Det som kanskje kan komme til å skje, det mulige og umulige.
Fortsatt er det mye det er best å holde for seg selv. En kan aldri vite hvilken vei det tar når de først er utenfor kontroll.
---
Ungdom
Kroppen revnet og diktene flammet
lik vinterhimmelen
de hemmelige vårbålene
bare haren og rypa kunne se
De sluknet da dagen våknet
og noen kom inn i rommet
Ingen så dem
Hvor kom de fra?
---
Det er ingenting å lengte tilbake til. Hver dag var smerten større enn livet. Diktene kom av seg selv. Hakkende, flytende, summende. Ingen av dem skulle fram til noen. De var bare mine. Såre. Vidåpne. Naive.
Det ville vært for vondt å bli avkledt.
---
De andre sine dikt ble etter hvert stående i bokhylla.
---
Nå?
Jeg vil være et dikt
Knapp, konsis
Jeg vil treffe
kanskje til og med råke
Det er ikke greit å si, men jeg kjenner det
Så liten!
Hva de andre mener?
De kan jo ikke mene noe om det
som skjer
inne i hodet mitt
konstant
Ordene stopper ikke
de parrer seg
flyter
flyter
Flommer
Går i hi
Kanskje kan dette nye rommet
kan gi ordene
mening
retning
liv?
Unni Elisabeth Huru
31.01.22