Arctic Lyrics Story # 1: Hvor mine dikt kommer fra - Darya Belyaeva

Jeg skrev mitt først dikt på barneskolen, kanskje i 5-6 trinn, og det så ut et fjell av poesi og ungdomsnihilisme for meg. Jeg viste det til venninna mi som også var i en mørk fase da, og hun virkelig likte linjen "kjøtt som puster". Vi lo og jeg ga henne de andre diktene mine. Jeg skrev dem med blyant (fordi man kan viske dem ut)) på den siste siden i skriveboken som jeg brukte i russisktimene. Det tok ikke langt tid før læreren min fant mine dikt om eros, Tanatos, ensomhet og smerte - de typiske tingene alle ungdommer skriver om.

Hun sa: "Dasja, kom og snakk med meg etterpå." Jeg visste ikke hva som ville skje. Kom hun til å insistere på at jeg måtte til psykolog, eller noe verre? Men hun roste meg og sa at jeg måtte fortsette med diktningen min, bare jeg fant et annet sted å skrive dem.

Har jeg forandret meg fra den mørke jenta jeg var da? Det jeg vet ikke. Jeg synes at jeg bare vokste. Fremdeles liker jeg mørke ting, men jeg er ikke så kategorisk nå.

Hvor kommer dikt fra? Mine kommer fra "Chthon", fra det underjordiske. Fra tundraens frosne hjerte, fra myrene. På litteratur-festivalen "Kapitein Grey" skrev jeg noe som sier mye om meg, selv om det var i prosa. Det handler om en gammel kvinneskikkelse. Hun forklarer hvordan du kan gi en del av deg til ei hulder, en underjordisk skapning, i tundraens hjerte. Jeg liker den slags djevelskap. Den kvinnen viste seg å være ei hulder og hun tok fortelleren med til "frosne land". Det beskrev en spesifikk sinnsforvirring, et mystisk nordlig vanvidd, et slags rop. Bokstavene til mine dikt kommer fra det ropet.

Jeg brenner etter å vrenge meg, å vise alt som er under huden min og betrakte reaksjonen, hvilken som helst. Venninna mi er fremdeles den første jeg viser alt til. Etterpå sender jeg dem til forskjellige grupper i sosialt nettverk "Vkontakte", konkurranser og andre poeter. Jeg blir veldig glad når mennesker på nett deler "barna mine" på sine sider, sånn som vi brukte å skrive dikt vi likte i dagbøkene våre da var vi barn. De delte dem, så det betyr at de ble berørt, at vi kanskje er like i noe. Det var også en spesiell situasjon: En jente som var syk leste diktet mitt om en fugl om og om igjen, helt til hun ble skrevet ut fra sykehuset. Jeg ble så lykkelig over at en del av meg ble som et mantra for en annen. Det varmer meg. Alt jeg gjør er på grunn av det.

Oversetter: Violetta Koryagina

redaksjon/språkvask: Eva Mari Amundsen & Aljona Patraboy