Arctic Lyrics Story#1 - Hvor våre dikt kommer fra - av Kjell Erling Bardal

Hvor vokser beina fra.

Lite ante jeg vel den gang jeg produserte intens lyd med høy desibel på fødestua, at jeg var full av historier nedarvet fra generasjoner før meg. Uvitende om min fortellerskjebne skrek jeg i ustemt kor med andre nyfødte.

Vi lå på rekke og rad, så helt like ut, rynkete og røde, men likevel unike mennesker hver og en av oss. Ulike gener var representert, men vi var alle utstyrt med retningsviser for vår videre ferd gjennom livet.

Ikke alle skulle stå løpet ut, veien er ikke alltid like tydelig. Men min var opplyst av tusen gatelykter. Så det var ikke uten grunn jeg leste folkebibliotekets bøker fra A til Å innen jeg fylte tretten. Eller at jeg i timevis lot bestefar underholde meg med historier om draug, tusser og troll så livaktig og skremmende at det kunne ta timer før jeg sovnet etterpå.

Vi var støpt i samme form bestefar og jeg. Det var ut fra meg beina mine vokste, men det var han som dro i dem og gjorde at de ble lange. Så hvor mine kreative evner kommer fra? Jeg mener det er snakk om både arv, miljø og mye lesing av andres produksjon. I gymnastida skrev jeg stiler for mine medelever og i en periode reiste jeg rundt og leste egne dikt, noen ganger sammen med en nordnorsk visegruppe.

Deretter gjorde jeg som hovedpersonen i Hamsuns Sult og i et år tråkket jeg ned dørstokker i hovedstadens avisredaksjoner med diktene og historiene mine samtidig som jeg tjente til livets opphold gjennom å flette trosser og tau av hamp på Timms reperbane på Helsfyr i Oslo.

Etter et år i byen måtte jeg ta det obligatoriske valget om veien videre, den tornefulle eller den ansvarsfulle med utdannelse, jobb og familie. Jeg valgte det siste og har aldri angret selv om nok livet kunne sett annerledes ut.

Det var en glede å komme hjem til Nord Norge og i mange år var det jobben og familien som fylte tid og tanke. Men parallelt levde historiefortelleren i meg i beste velgående selv om han tidvis lå i dvale. Det ble historier i lokalavisa og deltakelse i diverse magasiner og antologier mv. Først som pensjonist valgte jeg å satse fullt ut på skrivinga igjen. Gav ut boka "Et blått sjal av bly". Jeg kalte den en lyrisk krim. Deretter ble det en spenningsroman og jeg skriver nå på tredje og siste bok i denne triologien samtidig som jeg planlegger ei diktsamling.

Så merk dere det, mine lyriske venner, det er aldri for sent! For meg er skriveprosessen som å spikke på et trestykke. Man bare begynner, kanskje med en viss formening om hva det skal ende opp i. Ofte kommer nye ideer til underveis i prosessen og utfallet er gjerne overraskende på meg selv.

Jeg jobber mye med ideer og språk, særlig når jeg skriver bok. Ordene skal løpe lett og uanstrengt og jeg liker at ting er minimalistisk. Jeg er blitt det man kan kalle en eldre mann. Og ja, jeg husker mine dikt fra ungdomstida. De var greie nok, men har levd sine liv og jeg har ingen trang om å gjenopplive dem. De tilhører fortida og gjenspeilte ulykkelig kjærlighet, politisk engasjement og dagligdagse opplevelser.