Arctic Lyrics Story # 1: Om båter, måker og fisk - av Hilde K. Eriksen

Kjære lesere!

Her er vår første arktiske fortelling om hvor våre dikt kommer fra.

Den er skrevet av Hilde Katrine Eriksen.

Hilde Katrine Eriksen (f. 1963) har jobbet som journalist, redaktør, forlegger, lærer, frilansskribent og litteraturkritiker. Utdannet cand.philol. (master) i nordisk litteratur fra UiT - Norges Arktiske Universitet. Har en MBA-grad fra Handelshøgskolen ved UiT, og har studert ved Forfatterstudiet i Bø, Universitetet i Sørøst Norge. Er daglig leder i Nordnorsk forfatterlag, og driver en liten internettbokhandel. Skriver dikt, prosadikt og noveller, som har vært på trykk i tidsskrifter, aviser og antologier. Er medlem i Nordnorsk forfatterlag og Norsk kritikerlag.

Hilde har bodd På Senja, Finnsnes, Tromsø, Vadsø, Oslo, Molde og Trondheim, St. John's i Canada, Edinburgh i Skottland og i Townswille i Australia. Og hun er en mix, mellom norsk, svensk, finsk, samisk og russisk, samt litt dansk og tysk!

Jeg ble kjent med Hilde først i fjor da hun har gjort en utrolig bra jobb med å rekruttere diktere til daværende prosjekt Mellom to stemmer. Dagen etter at jeg ringte hun og spurte om hun kunne hjelpe oss med det. Imponerende!

I dag deltar Hilde både som dikter og som leder i Nordnorsk forfatterlag. Det er Hilde vi kan si takk til for veldig mange av våre norske deltakere!

Våre fortellinger i Arctic Lyrics - Hvor kommer våre dikt egentlig fra

Hilde Kat. Eriksen: - Om båter, måker og fisk

Ved kjøkkenbordet hjemme på øya jeg kommer fra, sju år gammel og med familien rundt meg, skrev jeg mitt første dikt. Jeg var opptatt av miljøvern, og alt jeg nå kan husker av diktet var at det handlet om ... miljøvern. Da jeg var 11 ble et dikt av meg tatt med i en antologi for nordnorske skolebarn. Det var ikke et veldig godt dikt (det handlet om båter, måker og fisk), og det kom ikke fra noen dyp inspirasjon. Men, det var første gang et av mine dikt kom på trykk!

Da jeg var 12-13 år skrev jeg flere miljøverndikt, både på skolen, og hjemme. Disse diktene sprang ut av sterke følelser. Min mor fant diktene i skrivebords-skuffen min, og min far oppfordret meg til å sende diktene til antologier og tidsskrift. Jeg ble intervjuet av en radiojournalist fra NRK (den norske statskanalen) og fikk lese opp diktene på radio (jeg var skrekkslagen!). Miljøverndiktene fikk jeg antatt i et nordnorsk litterært tidsskrift som het «Frostroser», deretter dukket de plutselig opp i en artikkel om samtidslitteratur fra Nord-Norge, i det svenske «Nordisk tidsskrift».

Et av diktene mine ble antatt i en antologi fra «Den norske bokklubben», da var jeg 14 år. Diktet kom på trykk side om side med dikt av kjente norske lyrikere. Jeg var stolt!

Det året jeg fylte 15 ble jeg invitert til Festspillene i Nord-Norge for å framføre diktene mine. Jeg husker enda den intense følelsen det gav meg å få stå foran publikum, lese dikt, kjenne at jeg fikk kontakt med tilhørerne, og så få applaus ... Jeg ønsket å forbli der, i den følelsen.

Jeg skrev flere og flere dikt, jeg deltok på skrivekurs, først for nybegynnere og siden for skribenter som jobbet med et manus. Jeg studerte litteratur og gikk på forfatterutdanning, jeg var med i flere skrivegrupper sammen med andre som ville utvikle skrivingen sin, jeg sendte inn diktmanus til ulike forlag (jeg har en mappe med alle avslags-brevene!), og jeg fikk dikt på trykk i flere antologier. Jeg deltok på opplesninger, og jeg hadde også oppdrag som skrivekurslærer selv.
Underveis ble diktene mine mer og mer kompakte og innadvendte.

Så ble det noen års pause fra litterær skriving. I den tiden fødte jeg tre barn og jobbet som journalist. Senere kom den skjønnlitterære skrivingen tilbake til meg, ikke minst gjennom et internettforum som heter Diktkammeret.no, der en norsk lyriker, Helge Torvund, er skrivelærer.
Interaksjonen med andre skribenter i Diktkammeret gav meg mye, deltakerne engasjerte seg i hverandres tekster, gav kommentarer og oppmuntret til videre arbeid. Det var inspirerende!

Underveis oppdaget jeg at jeg var mer fortrolig med å skrive prosadikt, med flere ord, og med skildringer av situasjoner og hendelser, ikke bare følelser og stemninger.

I de årene jeg var aktiv i Diktkammeret ble jeg etter hvert kjent med en del av de andre deltakerne i forumet. I noen år møttes noen av oss 3-4 dager om sommeren for å skrive, lese hverandres tekster, og være sosiale sammen. Dette har gitt meg nye venner, som har beriket livet mitt. I 2021 fylte diktkammeret 20 år - og diktlæreren fylte 70 år. Dette har vi feiret med en innholdsrik antologi!

Nå skriver jeg dikt og prosadikt sjeldnere, oftest når de «dukker opp av seg selv», i øyeblikkets inspirasjon, - med bearbeiding etterpå, så klart! Jeg leser alltid tekstene høyt for meg selv, gjentatte ganger, for å høre om klang, rytme og innhold fungerer, og jeg kutter og redigerer.

Det er noen år siden jeg forsøkte å sette sammen et bokmanus av egne tekster, men jeg sender fortsatt av og til inn tekster til konkurranser og antologier. Det er fint å legge ut en liten tekst i sosiale medier en sjelden gang. Jeg liker å nå fram til andre med det jeg skriver, og blir alltid glad for å få respons!

forord og oversettelse til russisk - av Max Saltykov