Hvor kommer våre dikt egentlig fra - Marit Barbo

1: Husker noen av oss sin første dikt (prosa) - den som vi har skrevet selv (eller drømt)?

Hvordan føltes det? Hvem og hvor var vi på den tida? Hvordan hadde vi det?

Har vi vist vår første dikt til noen? Hva var andres reaksjon?

Mitt første dikt er «Ei vakker lita jente» som er i boken, Two voices.

Diktet ble skrevet i sinne og fortvilelse da min lillesøster hadde det vondt og vanskelig på skolen. Jeg rablet det ned på få minutter. Like etter ble det arrangert fakkeltog mot mobbing og ved markeringen på torget ble diktet lest av en politiker.

Andres reaksjoner: Diktet gikk etter dette viralt. Det var litt overveldende og godt at diktet med et så alvorlig budskap og innhold traff en nerve i folket. Lærere ved flere skoler leste diktet til elevene sine og journalisten fortalte at artikkelen med diktet var en toppsak lenge med mange treff og delinger.

Dette var med på å gi meg skrivetro og formiddlingsglede.

Trodde aldri at bokstaver og ord skulle bli mine venner, da jeg i min barndom strevde med lese og skrivevansker. Skolearbeide og skriving ble i hovedsak målt og veid ut fra rettskriving og omtrent all kraft og energi gikk med til å stable bokstaver, ord og tegn, og innholdet ble det så som så med.

Som tidlig voksen bestemte jeg meg for at innhold er jo det viktigste og der ville jeg ha mitt fokus. Det åpnet seg da en litt ny verden når jeg kunne skrive fra hjerte.

2: Hva synes vi om vår første dikt i dag?

Hva har endret seg siden det? Kommer våre dikt fortsatt fra samme "drømmeland"?

Jeg er fornøyd med mitt første dikt, for de det var så mye mere enn et dikt. Det kom fra et sted langt inni meg og diktet bare presset seg frem, som om jeg bare holdt i blyanten og den bare gikk av seg selv. Diktet berørte og jeg ble fortalt at det førte til bedre dager for flere. At det ble et samtaleemne i klasser og rundt middagsbord, berørte meg dypt. Diktet ble publisert anonymt.

3: Hvordan føles det nå - det med å skrive dikt?

Hvordan skriver vi dikt - går det an å beskrive prosessen?

Hva synes andre om det: bryr vi om hva andre synes?

Å skrive dikt for meg er personlig. Og de diktene jeg har skrevet som jeg her vært «sikker på» at aldri noen skal få vite at var mine, er de jeg har fått størst respons på. Kanskje forde de var mest hudløs. De har måttet ligge å modnes noen år, parallelt med meg, før det har blitt greit at andre kunne se de med mitt navn under. Dikt, vers og rim er noe som bare plutselig dukker opp i hodet, og da må det skrives ned i full fart. Det skjer ofte i dusjen, og da må jeg ut, tørke meg, få det ned på papiret, så kan jeg fortsette dusjen. Jeg legger meg ikke uten noe å skrive på og med, for i løpet av natten kan det jo fort dukke opp noe, stort eller smått, eller jobbrelatert. I mine dikt graver jeg ofte dypt, så dypt at det gjør litt vondt, men mørket er også en del av livet og kommer liksom litt til nytte om det kan bli til et dikt. Et dikt som berører. Og siden en sjel som kan leges.

Dikt for meg har vært egenterapi og healing, og var i utgangspunktet aldri ment for at andre. Jeg føler meg litt avkledd nå som mine dikt har mitt navn under, men det skal jeg nok fikse !