hvor kommer våre dikt fra - av Natalia Elizarova (oversatt av Yuri Makassiouk)

1. Mitt første dikt skrev jeg på en hyttetur i Oserskij krets i det Moskovskaja fylket, nært elva Oka, på en ark revet ut av en notatbok. Det ble selvfølgelig ikke spart. Jeg kan huske at diktet handlet om en hund, på den tid var den uanselige grå tispen mitt unge livets senter. Siden ble den skudd fra et gevær av vår nabo tante Valja på grunn av en stjålen høne, men det er jo en annen historie som jeg senere beskrevet i prosa.

Videre husker jeg at det fantes et triptyk som var dedikert til Majakovskij. Den sluttet med omtrent slik tanke: når jeg gjør noe av meg selv, kommer jeg til ham. Det måtte nok bety til monumentet i Majakovskij plass. Selvfølgelig har jeg vart der mange ganger. Men det var mye senere, nesten en dekade senere.

Nå er det, så klart, flaut å lese de naive jentedikt.

2. Voksne dikt blir som oftest født av smerte, av noen erfaringer som ikke kan forbli inne. Ikke nødvendigvis negative, noen ganger er det «... storheten passer ikke inn i linsene, jeg mangler ord...» Noen ganger er det slikt at følelser er mange, men det ikke kommer noen ord, man føler seg stum. Andre ganger legger ordene seg på papiret uten at man forstår, hvordan. Plutselig oppstår det dikt om mennesker man ikke kjenner, situasjoner man aldri opplevde selv. Jeg måtte ofte tenke på det hvordan kunstnere klarer å vise en hele verden på et papirark. For dem er det vel det som er normalt, mens for de skrivende er det normalt å tegne ord og strofer på et ark.

3. Noen ganger spør jeg mine venner som er poeter om hvordan de skriver. Noen snur tekstene i hodet helt til de er ferdigredigert. Andre tar den ut på papiret med en gang for å så redigere teksten som allerede fikk ligge litt. Jeg tilhører selv til den andre gruppa. Jeg behøver interaksjon med papirarket. Jeg tror at hver forfatter har sine egne lesere. Det går ikke an å bli likt av alle. Også er det ikke alle som kan forstå poesien, kan lese det som ligger mellom ordene.