Jeg hvisker navnet ditt - av Viktoriya Roshina (gjendiktet av Angelique Prick)

Jeg hvisker navnet ditt mens juni bolter seg med sine vinder.

Jeg stirrer i smaragden, lyse øyne stirrer tilbake.

Du trøster meg i sorgen - det forsøker du - du gir meg råd,

Jeg tror deg og tapet inni meg løses opp og fordufter.

Jeg holder hendene dine, de som strøk den ville solen.

Jeg teller de kloke fregnene over ditt søvnig ansikt.

Snakk til meg. Fortell. Få hvert ord flettet inn

I mitt livs kanvas. Skyv din glovarme nål inn litt til.

Ja, så lite vet jeg om deg. Altfor lite. Fortsatt så ung

Min uskrevne skjebne skal nytes i fulle drag.

Du bærer ingen byrde, som om du ikke var et menneske.

Mere om deg får jeg aldri vite. Sånn er det.

Idet du drar, varmer du meg med kjærlige ord

Og jeg sovner med et smil. Min drøm skrur tiden tilbake

Til da vi ikke kunne treffes. Å treffes skal vi aldri igjen.

For du trår inn i mørket, og blir der, for å dø.

Jeg hvisker navnet ditt mens juni bolter seg med sine vinder.

Jeg ber om at raslingen ikke stilner, ikke avtar.

Smerten som vraker vakre hjerter legges ikke merke til.

Fra sine egne smerter kjenner man andres best.