Oleg Volkov-Kolskij (Drozdov): hjemmelekse#1 - hvor våre dikt kommer fra

oversatt fra russisk til norsk av Yuri Makassiouk 

Poesi som all annen litteratur er en ting i seg selv og hver enkel person havner i den på sin egen måte. Veien min bestod av flere små stier. Mine foreldre var boktrykkere og vi hadde hjemme alt som det Murmansk bokforlaget ga ut. I tillegg hadde jeg en fantastisk litteraturlærer, Valentina Nikolaevna Dementjeva som hadde Russlands lærerutmerkelse. På grunn av henne ble vi glad først i teater og så i den store litteraturen.

Men det ville ha vart alt for enkelt. Så lenge man er opptatt av gode karakter forblir man innestengt innrammet av noen klisjeer. Man er begrenset av generelle krav til stiler, man leser bare det som står på skolepensumet og det setter begrensninger på fantasien og kreativiteten. Skoleårene var heller en forberedelse for fremtidens skapningsprosess.

Så ble skolen forbi oss og jeg begynte på et universitet i Moskva. Da oppstod det mine første dikt. Til å begynne med var det bare eksperimentering med rim og med tema. Så skrev jeg til damene. Etterpå var det satiriske vers om det aktuelle. Det var jo spennende tider - perestrojka og glasnost.

Men så måtte jeg ut på førstegangstjeneste i to år. Hvem kunne tro at militærtjenesten blir den Eldorado som skulle forme den fremtidens poet, forlegger og en kreativ person. I tjenesten hadde jeg masse fritid og et bibliotek i neste rom ved siden av ruffen. Jeg var da 19-20 år gammel, og det var 1989-1990. Alt som ikke hadde vært mulig å gi ut på trykk kom plutselig ut i tidsskrifter. Og rundt meg var det Armenia sine fjell med vakre Araratfjellet på horisonten. I slike romantiske omgivelser ble jeg formet som poet, forfatter, frikunstner. Alt som skjedde etterpå ble bare en fortsettelse, oppvekst, modning og bearbeidelse av det som hadde blitt født da, i Armenske fjell, under den varme solen.