Plastens tid - av Ilya Vinogradov

28.01.2022

Barn av den tordnende jerntiden.

Vi tenkte: hva kan skremme mer

enn knivstreik på sårbar kropp,

enn stålmonstre i stille enger.


Men plastens tid kom umerkelig,

brast inn i huset, i hvert rom:

den falske - den uknuselige

mareritt-tung, men samtidig tom.


Udødelige engangsglass

fylt av sterilt, smakløst vann.

I sumpmark, der tanker dør som elver

som aldri unnslipper fangenskap.


Du tror det skal bli mykere og mer behagelig,

kniv og hammer går på skraphaugen,

men hvor mye virkelig sinne

er ikke skjult i falske smil.


Det virket som om det var bedre å

tro og drømme, alt om det evige,

en trøst. Men komfort fylte ikke

meningsløshet, nytelse kunne ikke hjelpe.


Nå hører jeg plasten hviske til meg:

«Ta det som det er, sov og glem deg selv»

Jeg mister kraft i den ujamne kampen,

Men én dag skal festninger falle.


Vi ble født i den tordnende jerntiden,

tenkte: Hva var verre

enn å legge kniver i hendene våre,

enn å høre sporer fra stålhester i enga?


Plastens tid kom usynlig,

uten å banke, ubudent, satte seg

ved bordet, slesk, men innsmigrende,

med sin tomhet og tyngde,


tømte renset vann i engangsglass,

udødelig, tanker vokst fra sumpen,

blomstrende, som elver som aldri

skapte hav.


Alt skulle myknes,

kniver og økser gå til skrot,

men dypt i smilet lå et ekte

sinne skjult.


Lett å tro på trøst,

lett å snakke om det evige,

komfortabel, men merkelig tom,

mett, men uten tro.


Jeg hører plasten viske meg,

oftere og oftere: «Ta imot, glem, sov.»

Jeg: svekket og kraftløs,

krangler mindre og mindre mitt nei. 


fra norsk-russisk diktsamling "Mellom to stemmer"

Oversatt av Henning Wærp