Plastens tid - av Ilya Vinogradov
Barn av den tordnende jerntiden.
Vi tenkte: hva kan skremme mer
enn knivstreik på sårbar kropp,
enn stålmonstre i stille enger.
Men plastens tid kom umerkelig,
brast inn i huset, i hvert rom:
den falske - den uknuselige
mareritt-tung, men samtidig tom.
Udødelige engangsglass
fylt av sterilt, smakløst vann.
I sumpmark, der tanker dør som elver
som aldri unnslipper fangenskap.
Du tror det skal bli mykere og mer behagelig,
kniv og hammer går på skraphaugen,
men hvor mye virkelig sinne
er ikke skjult i falske smil.
Det virket som om det var bedre å
tro og drømme, alt om det evige,
en trøst. Men komfort fylte ikke
meningsløshet, nytelse kunne ikke hjelpe.
Nå hører jeg plasten hviske til meg:
«Ta det som det er, sov og glem deg selv»
Jeg mister kraft i den ujamne kampen,
Men én dag skal festninger falle.
Vi ble født i den tordnende jerntiden,
tenkte: Hva var verre
enn å legge kniver i hendene våre,
enn å høre sporer fra stålhester i enga?
Plastens tid kom usynlig,
uten å banke, ubudent, satte seg
ved bordet, slesk, men innsmigrende,
med sin tomhet og tyngde,
tømte renset vann i engangsglass,
udødelig, tanker vokst fra sumpen,
blomstrende, som elver som aldri
skapte hav.
Alt skulle myknes,
kniver og økser gå til skrot,
men dypt i smilet lå et ekte
sinne skjult.
Lett å tro på trøst,
lett å snakke om det evige,
komfortabel, men merkelig tom,
mett, men uten tro.
Jeg hører plasten viske meg,
oftere og oftere: «Ta imot, glem, sov.»
Jeg: svekket og kraftløs,
krangler mindre og mindre mitt nei.
fra norsk-russisk diktsamling "Mellom to stemmer"
Oversatt av Henning Wærp