Våre arkitiske fortellinger: Hvor våre dikt kommer fra - Altynai Temirova
1. «Jeg husker (gjør jeg det, virkelig?) et fantastisk øyeblikk»
Mitt første dikt kan jeg ikke huske, men det jeg husker er at da skrev jeg kun om kjærlighet! Jeg var 16 år gammel. Da gikk jeg fortsatt på skolen. Jeg fylte en hele skriveblokk med dikt. Jeg viste den aldri til noen og sa ingenting om at jeg holdt på å skrive dikt. Det var min stor, stor hemmelighet! Alt fordi jeg var sjenert og sky.
En gang sendte jeg noen av mine dikt til fylkets avis. Det kom ikke noe svar på ganske lang tid og jeg glemte alt om det.
Men en vakker dag kom jeg som alltid på skolen og gikk inn på klasserommet uten å tenke noe spesielt. Og der så jeg at alle klassekameratene mine så på meg på en spesiell måte og jeg ble i senteret av oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke forstå hva som holdt på å skje og visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Noen gutter sperret veien for meg og begynte å deklamere en av diktene mine.
Først tenkte jeg at kanskje de hadde funnet et ark med diktet, muligens stjal det fra meg eller etter at jeg hadde mistet det. Hvor overrasket ble jeg da de sa at de først leste diktet i avisa! Slik begynte min poetisk karriere ...
2. Hva ble annerledes siden? Hvor «kommer» diktene våre fra?
Det var veldig mye som ble annerledes siden. Den skriveblokka med mine første naive prøvedikt brente jeg etter å ha blitt ferdig med skolen. Årene gikk. Jeg skrev på en ny måte etter å ha funnet min egen skrivestil, min egen «håndskrift» og min kunsteristisk individualitet. Den beskjedne, naive jenta som var lett å bli forelsket har blitt til en frimodig, sikker person som vet om sin misjon og sine mål i livet og har mye poetisk bagasje.
Jeg kan ikke forklare hvor diktene kommer fra, men de kommer nok enten fra uterommet eller fra dypt inne i sjelen min... og danner i meg så forskjellige, så fargerike og sterke inspirerte tilstander, som om inne i meg er det et helt univers... og ord og setninger begynner bare av seg selv å flyte ut av meg.
3. «Når det plutselig høres først uklar trompetenes stemme» skjer det med meg som et lynnedslag. Tanker hyller inn sjelen min helt til jeg har skrevet ferdig. Setninger oppstår noe sted i den høye dybden og svøper inn mitt hode.
De andre mener forskjellige ting om de. For det meste er det beundring, overraskelse eller annerkjennelse som ekte poesi. Jeg er stille mens jeg vurderer helle denne prosessen.
OVERSATT AV YURI MAKASSIOUK